Jeg fikk en forespørsel fra en kollega nylig som lurte pÃ¥ om vi hadde pÃ¥ vÃ¥r høgskole et system for “virtuelt samarbeid”. Ikke som jeg kjente til, svarte jeg. Og tilføyde: Vi har vel det vi trenger av den slags lett tilgjengelig for den som vet hva hun leter etter. Løsningen er ikke at høgskolen skal anskaffe et slikt system, ut fra den antakelse at det er sikkert noen pÃ¥ en sÃ¥ stor institusjon som har behov for støtte for virtuelt samarbeid. (Det er prøvd før, og ingen anvendte systemet.)
Utfordringen er å ha noen å spørre og vite at man har et behov. For verktøyene finnes der - rett foran nesen vår. Det er bare å plukke dem ned og installere dem. Det krever ikke omfattende kompetanse. Men det krever at man har en forståelse av sin jobb som å gi støtte til framvekst av virtuelle samarbeidsmiljøer.
Bør hver institusjon har slik kompetanse? Ja, jo, kanskje. Uansett bør institusjonene ha noen de kan spørre. Dette peker på behovet for et Senter for fri programvare i utdanning og forskning. Et senter som kunne følge med på hva som finnes og brukes der ute - og som man vet man kan spørre når man får behov.
Tiden da man kjøper et system for virtuelt samarbeid (på samme måte som man kjøpte et LMS for å drive e-læring), er forbi. Nå finnes det tjenester der ute som hver og en kan benytte seg av. Det gjelder imidlertid å finne dem, finne hvilke man kan stole på, og som kolleger har hatt gode erfaringer med. Det krever en annen kompetanse og en annen organisering av IT-støtte for faglig arbeid.
