Av Tore Hoel
Jeg har forbrutt meg mot opphavsrettsloven. I hvert fall har jeg forbrutt meg mot Brian Ellinghams og Kristin Holte Haugs fortolkning av den. Nå er jeg klar til å ta min straff, kanskje med den følge at vi kan få en interessant debatt om misbruk av opphavsrettserklæringer i akademisk diskurs på nettet.
Men først må forbrytelsen dokumenteres. "Høgskolen
i Oslo - en lærende organisasjon?
Dette nettstedet reflekterer over ulike sider ved HiOs virksomhet." Dette
sto å lese i HiO-nytt med en peker til http://home.hio.no/hio-lo/
hvor Ellingham og Holte Haug har laget et nydelig nettsted etter å ha
blitt inspirert av Tord Høivik til å vise "det potensiale
vevmediet har i presentasjon av et paper". En første kikk viser
at dette er et omfattende stoff som jeg ønsker å bruke lang tid
på - tid jeg ikke har på jobben. Men jeg kan jo lese det "off
line" - laste materialet ned på min håndholdte PC og lese det
på båten på vei hjem?
Det har jeg gjort. Og det har gjort meg til en forbryter, i følge den informasjon som ligger på siden du får fram når du klikker på linken © 2001 som står nederst på hver eneste side i nettstedet:
Brian Ellingham og Kristin Holte Haug har i hht. Lov om opphavsrett av 12.mai 1961 nr. 2 eiendomssrett til alle sider tilhørende dette nettsted. Stoff (tekst, bilder, o.a. formater) herfra kan derfor kun leses via nettleser.
Kopiering av hele eller deler av stoffet til harddisk på egen datamaskin (student-eller privat maskin) er ikke tillatt. Videreformidling og utskrift av sidene må bare gjøres etter avtale med opphavsretthaverne.
Bevis for min forbrytelse ligger i dette foto som viser min PDA, en side fra nettstedet som er ulovlig å laste ned og gjenskinnet av undertegnede. Så nå, vær så god, bring meg for retten!
Min forbrytelse har noe av den samme bakgrunnen om de to vevpublisistene oppgir som egen motivasjon: "Gjennom omlag to års arbeid i det digitale felt er vi opptatt av at HiO skal ha et stort handlingsrom for pedagogisk og faglig kreativitet - også innenfor en digital ramme." Jeg er opptatt av kreativitet, fri meningsdannelse og å få satt HiO på kartet som et sted som besitter kunnskap og kan formidle den. Ellingham og Holte Haug nevner PedIT-prosjektet og ADA-prosjektet - to programmer i regi av Pedagogisk utviklingssenter som sin faglige ramme for sine nettaktiviteter. Det det er flere ting som tyder på at opphavsrettsklausulen kan være hentet fra et maloppsett som er utviklet i en slik kontekst. Det gjør det ikke mindre interessant å begå forbrytelsen!
Mitt standpunkt kan oppsummeres i to punkter:
Ellingham og Holte Haugs forsøk på ha full kontroll over sitt åndverk har flere pussige sider. På veven er det lett å bruke andres opphavsrettsbeskyttede materiale. Og det har også disse to gjort. Bildene har HiO kjøpt av fotograf Guri Dahl som har overlatt bruksretten til Informasjonstjenesten. Avtalen med fotografen er at bildene kan brukes fritt av høgskolen i profileringssammenheng. Hvordan da de to nettpublisistene kan kreve opphavsrett til bildene, er litt vanskelig å forstå. Det er vanskelig å se at deres beskjæring og beskjæring av bildene har tilført noe som har verkshøyde.
En annen pussighet ved tokløverets forsøk på å beskytte sitt materiale er at man strengt tatt ikke har lov til å åpne sidene overhodet. Datamaskiner mellomlagrer sider som blir lest i en nettleser. Hvis vi skal ta formuleringen "kopiering av deler av stoffet til harddisk på egen datamaskin .. er ikke tillatt" på alvor, så vil de to ha seg frabedt også denne mellomlagringen. Ikke mellomlagre, ikke videreformidle og ikke ta utskrift. Det er ikke så mye som blir igjen å debattere med slike begrensninger.
Alle lesende strever med å skaffe seg oversikt over sitt stoff. Og hyperlinkete tekster gjør dette generelt vanskelig. Hvor lang tid vil jeg bruke på denne teksten? Hvor i teksten ligger essensen? Jeg tror at vanskene med en multilineær tekst er ekstra store i forbindelse med et debattinnlegg. Man er villig til å bruke mindre tid på slike tekster, og man ønsker å finne poengene raskt for å ta stilling. I denne sammenhengen blir det da ganske absurd ikke å få lov til å skrive ut sidene uten eksplisitt tillatelse fra forfatterne.
Men det var sikkert ikke slik det var ment?
Opphavsrettsklausulen var sikkert ment for faglige tekster. Men gjør det situasjonen så mye bedre?
La oss ta et sidesprang til MIT - et av verdens mest kjente universitet: Ved å slå opp på www.mit.edu får en raskt lese om "MIT OpenCourseWare, the Massachusetts Institute of Technology’s bold initiative to make nearly all of its course materials available for free on the World Wide Web". En tankevekker for dem som har mindre lødig innhold å holde låst bak passord?
Mange på HiO som tenker på å legge ut sitt materiale på nett, famler etter nøkler og intrikate låsesystemer. Mange ganger kan det være vanskelig å forstå hva det er en vil hindre tilgang til. Man skal være klar over at man ikke mister opphavsretten til et åndsverk selv om det er allment tilgjengelig. Det at alle kan lese noe som ligger på verdensveven, betyr ikke at alle kan bruke fritt av materialet, verken i eget arbeid eller i en undervisning som man tjener penger på.
I artikkelen "Lessons from Open Source: Intellectual Property and Courseware" i det utmerkete åpne netttidsskriftet firstmonday (firstmonday.org) oppsummerer Jan Newmarck ved Monash University i Australia fordelene ved å legge kursmateriale åpent på nettet under fem overskrifter: Correctness, Use by others, Peer recognition, University Recognition og Advertizing. Alle tjener på å få sitt materiale kvalitetssikret. Alle tjener på at kvalitetsmateriale blir tilgjengelig. Det skader heller ikke med å få anerkjennelse av sine fagfeller (forutsatt at man har noe å fare med). Institusjonen man jobber på, trenger å bli profilert (noe som absolutt gjelder HiO). Og det skader vel heller ikke å få studenter til sine tilbud. Vi skal huske på at læring kommer ikke alene med tilgang til læremidlene i form av kursmateriale. Vi på Høgskolen i Oslo vet at læringsmiljøet består av så mye mer enn bare dette. Kanskje vi skulle tore å stole på denne kunnskapen?
Tore Hoel er seniorrådgiver ved Seksjon for læringsmiljø ved Høgskolen i Oslo. Dette innlegget er skrevet som privatperson. Høgskolen eller seksjonen hefter ikke for synpunktene som kommer fram i innlegget.
Publisert 5. juli 2001. Oppdatert link i artikkelen 9. august.
Kommentarer til innlegget kan gis på dette nettstedet:
